Når vi tenker på teknologi, tenker vi ofte på de fordelene økt digitalisering og automatisering kan gi oss. Men hvordan påvirker den digitale utviklingen mennesket i seg selv når verden rundt oss blir stadig mer digitalisert?
Vi har sett, og ser, en forandring i oss. Teknologien påvirker alt fra håndskrift og finmotorikk, til måten vi finner kjærlighet på, måten vi tenker på og hvilke ferdigheter vi verdsetter og lærer videre.
Et av Yuval Hararis poenger er at teknologi har en unektelig og varig effekt på oss som mennesker. En effekt som vi ikke helt vet omfanget av enda. Hvordan kommer den stadig økende digitale akselerasjonen til å påvirke oss og jobbmarkedet rundt oss? Og hvilke evner kommer vi til å trenge for å kunne trives i en verden som er stadig mer farget av teknologi?
Hva gjør et menneske til et menneske?
Når vi utforsker potensiale ved AI og digitalisering, utfordrer dette noe veldig grunnleggende eksistensielt ved oss. Nemlig hva vi kan si er essensielt menneskelig. Og som Harari påpeker: mye av det vi tenker på som unikt ved oss (som kreativitet og empati, eller følelsesgjenkjenning), er ikke nødvendigvis uerstattelig.
Vi har en tendens til å verdsette intellektuelle evner mer enn motorikk, sa Harari på Oslo Business Forum. Samtidig har vi klart å bygge datamaskiner som kan slå ethvert menneske i sjakk, men vi har ikke funnet opp en helautomatisk oppvaskmaskin enda. Noen må fysisk ta inn og ut skjøre tallerkener og glass. Finmotorikk er vanskeligere å automatisere enn logikk og kognitive evner fordi det å gjenkjenne mønstre er noe av det datamaskiner har lett for å lære. Om AI kan gjenkjenne mønstre kan det også bryte det – altså være kreativ. En robot vil også kunne kjenne igjen følelser og respondere på dem, kanskje til og med på en bedre måte enn mennesker fordi de ikke blir distrahert av sine egne følelser i prosessen.
Hva vi kommer til å sitte igjen med etter at det digitale potensialet er ytterligere utbrodert, vet vi ikke enda. Men det er noen ting vi som mennesker bør dyrke ved oss selv, og noen ting organisasjoner bør utvikle, for å kunne hanskes med hverdagen som venter oss.
Hvordan påvirker utviklingen arbeidsmarkedet?
Vi vet at datamaskiner og AI kommer til å endre måten vi jobber på i stor grad fremover, og mange jobber kommer også til å forsvinne. Samtidig vil det også oppstå nye typer jobber som vi ikke er kjent med i dag.
Så hvilke jobber kommer til å bli igjen, og eventuelt hvilke behov for menneskelig arbeidskraft kommer til å oppstå?
Digitalisering tilbyr forenkling og kompleksitet på samme tid. Det som blir håndtert av datamaskiner blir enklere fordi det, vel, tas over av datamaskiner. Samtidig blir det mer komplisert å utvikle og konfigurere disse systemene og prosessene. Verdikjedene blir lengre, med mange flere parter involvert. Mer automatisering krever mer avanserte systemer som håndterer mange flere spesialtilfeller, og det blir mindre toleranser for avvik og feil som ellers ville vært manuelt håndtert.
Samtidig ser vi også endrede omgivelser for organisasjoner, med større endringstakt og uventede hendelser av politisk og teknologisk art. Dette skaper ytterligere usikkerhet og tvetydighet både på kort og lang sikt.
Denne utviklingen kan virke truende ikke bare for organisasjoner, men også for den enkelte på et personlig plan, noe Harari blant annet påpeker i sitt foredrag. Men det trenger ikke å bety at vi ikke lenger får bruk for "mennesket i maskinen".
LES OGSÅ: Hvordan lede i usikkerhet?
Mennesket kommer fortsatt til å være der
Heldigvis forsvinner ikke behovet for mennesker. Forretningssystemer har lenge vært «på stedet hvil» med tanke på evne til endring. Det er fortsatt en lang reise før vi ser signifikant økning av automatisering av produksjon og logistikk. Det er allikevel grunn til å forvente en taktendring i nær fremtid. Skybaserte forretningssystemer begynner å bli moden teknologi. De har mer eller mindre ferdigkonfigurerte standardprosesser som støtter stadig flere forretningsområder. Ny programvareteknologi, som semantiske kunnskapsgrafer, maskinlæring og såkalte no-code utviklingsplattformer vil også gjøre det mulig for fagspesialister å tilpasse systemene der standardprosessene ikke strekker til.
Denne utviklingen skaper muligheter, og samtidig risikerer organisasjoner som ikke følger med å bli raskt utkonkurrert av andre som utnytter mulighetene. Denne situasjonen stiller nye krav, både til hvordan organisasjoner skrus sammen, og til hva som kreves av hver og en av oss for å passe inn i fremtidens organisasjoner.
Organisasjoner må i økende grad jobbe team-basert
I en kompleks omgivelse i rask endring, ser vi at tradisjonelle hierarkiske styringsmodeller ikke lenger fungerer så godt. Komplekse beslutninger krever innsikt som det er vanskelig å formidle «oppover i linja», og hierarkiske beslutningsmodeller tar ofte for lang tid når det er krav til høy endringstakt.
Smidige organisasjoner er et mulig svar på utfordringene. Her har man små tverrfaglige, autonome team med kunden i fokus, enten det er interne eller eksterne kunder. Videre organiseres disse små teamene i organiske nettverk av team, «team av team», som sikrer at større organisasjoner med mange team arbeider mot samme mål.
En nylig studie oppgir at 7 av 10 bedrifter i USA nå tar i bruk smidige prinsipper, og de fleste som gjør dette på riktig måte kan vise til gode resultater.
Hvilke evner bør neste generasjon ha i møtet med fremtiden?
Som Harari påpeker: barna som begynner på skolen nå, kommer til å være i tidlig 30-årene i 2050. Hvilke evner skal vi fremme i dem for å gi dem størst mulighet til å trives i fremtidens ukjente jobbmarked? Hvilke egenskaper må vi utvikle for å fungere godt og trives i en arbeidssituasjon preget av hyppig endring, og hvor man mest sannsynlig jobber i små, tverrfaglige og autonome team? Her har Harari, og vi, heldigvis noen tanker.
Lær å lære
Det å lære, lete etter ny info og å skille rett informasjon fra uriktig informasjon kommer til å være essensielt. Når verden er i hurtig endring, har vi ikke råd til å stå stille når det kommer til det å utvide vår kunnskap og kompetanse. Det å evne å stille kritiske spørsmål, se opphavet i informasjonen vi blir servert, og å forstå at ikke alt er vedtatte sannheter, blir essensielt.
Harari sier også klart: vi som mennesker er veldig gode til å tilpasse oss, og det kommer vi til å trenge fremover. Det å være smidig, å kunne «finne seg selv opp på nytt» vil være viktig i et jobbmarked som er i konstant endring.
Evne å være tilstede
Mangel på fokus er en trussel. Stadig flere aktører tjener penger på å «stjele» fokuset vårt. Antall budskap vi blir utsatt for er enormt, og det øker jevnlig. Når vi blir bombardert med så mange budskap fra forskjellige digitale medier, i tillegg til en mengde oppgaver, hvordan jobber man konsentrert? Hvordan skal vi klare å holde fokus på en enkelt oppgave? Dette er problemer vi må finne løsninger på.
Økt informasjonsflyt og mengde budskap vi blir utsatt for gjør mye med oss. En av evnene vi mennesker kommer til å trenge mer enn noensinne fremover, vil være det å være til stede her og nå – mindful – og ikke spore av. Vi må lære oss å komme inn i en være-modus i stedet for en gjøre-modus. Samtidig er vi oppdratt til å agere på instinkt og å «gjøre». Derfor trenger vi verktøy som hjelper oss i dette. Her kan vi lære mye fra mindfulness – sk. Oppmerksomt nærvær. Harari selv bruker meditasjon som verktøy, men er også tydelig på at dette ikke er et fasitsvar for alle. Kanskje er strikking, bøker, skogsturer eller hytteturer riktig verktøy for deg. Som med alt annet må dette sikkert også tilpasses til individet, og en arbeidsplass må tilrettelegge for slik læring fremover.
Møtet med fremtiden kan kanskje kjennes skummelt. Men som Harari påpekte i sitt foredrag: Dette er ikke ukjent for menneskeheten. Vi har vært gjennom perioder med hyppig endring før, der maskiner har tatt over for mennesker. Med smidige tilnærminger samt evne og vilje til å lære og å være tilstede i øyeblikket, er vi i hvert fall positive til at vi kan skape en god fremtidig arbeidsplass der arbeid og arbeidsforhold står i forhold til behov – både i markedet og hos individet.
